Så satt vi fast, igjen....

I helgene er vi ofte på ørkentur. Å kjøre i ørkenen er nesten som å kjøre i snø. Le-sider og løssand (løssnø) er kjente begrep også her nede. Vi ungene synes dette er kjempemorro. Mange bakker, skarpe svinger og litt kappkjøring med Bråflot sine setter familieæra på prøve. Vi i baksetet bidrar med heiarop og rutevalg, samt følger med konkurrentene...

Det er ikke så vanlig at mammaene kjører i ørkenen - de er visst best til å kjøre til og fra de store shoppingsenterene har vi hørt. MEN vår mamma er ikke så glad i shopping, og denne helga var hun meget bestemt da hun bad om å få bilnøklene mens pappa slapp luft ut av dekkene. Pappa ga bilnøklene fra seg - noe tvilende, men hoppet optimistisk inn i passasjersetet. Det ble en forholdsvis rolig start, siden noen andre nordmenn (som ikke hadde vært på ørkenkjøring før) spurte om å få kjøre sammen med oss. Mamma hadde virkelig sett frem til dette, og ønsket å kjøre litt fort i humper og bakker.

Pappa har ikke vært passasjer på ørkenkjøring så mange ganger før, så mens vi og mamma lo og hadde det morro mente han vi skulle holde oss langs hovedruten og ikke kjøre for fort - vi måtte jo ta hensyn til de som var med for første gang... (så rolig har pappa aldri kjørt når vi har vært på ørkentur! men det har han visst glemt).

Etter at vi hadde badet og kost oss på Inlandsea, skulle vi ta fatt på hjemturen. Mamma hadde lyst på litt mere ørkenkjøring uten å ta hensyn til andre enn Bråflot sine, og de er jo nesten som oss...

Pappa var fremdeles litt skeptisk, og lurte på om mamma virkelig hadde lyst til å kjøre i sanddynene slik som vi bruker å gjøre på tur hjem (da kjører vi IKKE hovedruten)...

Det hadde mamma kjemplyst til, så hun drog i veg med tante Marit på hjul. Dette var morro både lenge og vel. Bakkene ble bare brattere og brattere, sporene etter andre biler bare færre og færre...

MEN mamma var en uovervinnelig optimist, og det måtte jo gå slik at vi NOK en gang satt BOM fast i skikkelig løs sand...

Tante Marit kom etter, men så hvordan det gikk med oss og fikk snudd i tide. Onkel Erlend tok over rattet og prøvde å dra oss løs, men satte seg nesten fast selv.

Da var det på tide å tilkalle eksperthjelp.

Når vi vestlige drar hjem etter en dag med bading og soling, kommer araberne ut i ørkenen for å leke seg litt i sanden. Dette er gutter (har ikke sett noen araberkvinner i ørkenen) som er født med sand under dekkene, og virkelig kan å kjøre i ørkenen...

Og hjelp fikk vi tak i.

Araberne er utrolig hjelpsomme, og ser på det å dra vestlige nybegynnere ut av sanda som ett hyggelig avbrekk (vi sa selvfølgelig ikke noe om at det var mamma og tante som kjørte)!!!

Vi fikk beskjed om at: "This sand is no good, go back..."

Etter å ha kommet løs, lød vi lydig arabernes ordre og kom oss hjem i rimelig til til middag.